Slik bygger vi en teknisk prøve: verktøyene vi bruker før dørene åpner

Det andre verktøyet er en enkel skisse av signalveien. Jeg tegner den for hånd: hvert kamera, hver kabel, hver konverter, helt frem til utgangen. Når alt står på ett ark, ser man raskt hvor ett enkelt ledd bærer for mye, for eksempel en eneste konverter som alle bildene må gjennom.

Skissen gjør også feilsøking mulig for andre enn den som koblet. Om jeg er opptatt med et kamera, kan en kollega følge streken fra kilde til skjerm og finne hvor bildet forsvinner. Vi merker kablene med samme navn som på tegningen, slik at papir og virkelighet stemmer overens.

På kurset ber vi deltakerne tegne signalveien før de rører utstyret. Mange synes det er tungvint til de første gangen noe ikke virker, og de finner feilen på to minutter i stedet for tjue.

Vi bruker fargestolper og et enkelt lydsignal for å bekrefte at hele kjeden gir det vi tror. Fargestolper avslører feil oppløsning, feil bildefrekvens og kabler som slipper gjennom bare deler av signalet. Det er raskere enn å vente på at en taler skal gå på scenen.

Ved siden av mikseren har vi egne kontrollskjermer som viser det sendingen faktisk sender ut, ikke bare det vi har valgt. Forskjellen kan være stor hvis en nedkonverter eller en innstilling har endret bildet underveis. Jeg vil alltid se utgangen med egne øyne.

Det er viktig å si ærlig at dette ikke fanger alt. En prøve uten publikum, uten ekte lysbilder og uten talere på scenen viser bare en del av virkeligheten. Derfor kjører vi også prøven med reelt innhold så langt det er mulig.

En reserveløsning er bare verdt noe hvis den er prøvd. Vi tar med ekstra kabler i de lengdene vi bruker oftest, en reservemikrofon som allerede er kodet inn i miksen, og et ekstra kamera som kan overta en posisjon. Alt ligger i en merket kasse som ikke brukes til noe annet.

For strøm og nettverk har vi egne reserver, fordi det er der små feil oftest får store følger. En skjøteledning som gir etter, kan ta ned både kamera og mikser. Vi legger derfor kritiske enheter på ulike kurser når lokalet tillater det.

Jeg lover aldri en sending uten avbrudd, og det sier jeg også til deltakerne. Reserveløsninger gjør feil mindre sannsynlige og kortere, ikke umulige. Det viktigste er at hele teamet vet hvem som bytter hva, og i hvilken rekkefølge.

Vi legger prøven i bestemte trinn og skriver klokkeslett ved hvert. Først rigging og strøm, så kamera og kabler, deretter lyd, til slutt en gjennomkjøring med innhold. Når tiden blir knapp, vet alle hva som kan forkortes og hva som ikke kan det. Gjennomkjøringen blir aldri det første som tas bort.

Vi setter også av en buffer. Erfaringen er at noe alltid tar lengre tid enn planlagt, ofte adkomst, lokalets egen strøm eller en projektor som ikke vil snakke med datamaskinen. En halv time uten oppgaver er billigere enn en sending som starter for sent.

På kurset øver deltakerne på å lage en slik tidsplan for et konkret arrangement. Vi går gjennom hvordan den leses av både teknikere og arrangør, slik at ingen blir overrasket.

Når prøven er ferdig, skriver vi ned hva som ble endret, hva som feilet og hva vi gjorde med det. Notatet er kort, men det redder oss neste gang vi er i samme lokale, og det gjør at kollegaen som tar over kvelden, ikke må gjette.

Vi tar også bilder av riggen og merker hvor stativene sto. Slik kan vi stille opp raskt igjen om en kamerapost må flyttes, og vi kan vise arrangøren hva som ble avtalt. Det skaper åpenhet om hva som er på plass og hva som er usikkert.

Til sist går vi gjennom listen med deltakerne på kurset og spør hva som manglet. Svarene bruker vi til å rette malen, slik at verktøyet blir bedre for hver gruppe.